I seng med fienden

Man velger ikke hvem man forelsker seg i, sa min mor alltid. Jeg trodde hun tok feil, men det gjorde hun selvfølgelig ikke. Hun gjorde sjelden det. Hun var også lidenskapelig Vålerenga-supporter. Som min far. Og min bror. Og mine to søstre. Vi hadde sesongkort hvert år. Klubben ble liksom limet i familien. Og så falt jeg pladask. For en jente fra Bergen. Som elsker Brann. Jeg var i sjokk. Jeg har aldri likt dem. Brann-supportere, altså. Men der sto hun og var vakrest i hele verden. Og ville være sammen med meg. Jeg var uten egen vilje, jeg måtte slå til. Så nå bor i sammen, og det går for det meste veldig fint. Bortsett fra når Brann og Vålerenga spiller kamp. Da er det skyttergraver bak sofaene og spent stemning i flere dager.  Jeg pleier å rømme huset og se kampen med familien min. Jeg blir nesten glad for uavgjort. Men bare nesten. Jeg spiller på et kompis-lag også. Vi er en gjeng fra universitetet som har fortsatt å holde sammen i mange år. Vi er kanskje ikke verdens beste lag, men vi er verdens stiligste. Det er ganske mange som følger oss, det merker vi når spillemidlene skal deles ut. Ganske mange lar en del av innsatsen sin gå videre til klubben vår. Det er hyggelig og kjærkomment. Vi trenger den hjelpen vi kan få. Vi har lilla drakter og rosa strømper, for vi er skikkelig machohelter. Og sånne drakter er ikke gratis. Kjæresten min er forresten vår fremste supporter. Hun stiller på alle kamper og heier oss fra. Hyggelig med drahjelp. Både økonomisk og emosjonelt.  Forsetter det sånn, så det hende vi vinner vår første kamp snart også.