Stolthet og glede

Jeg kommer egentlig fra Oslo. Da jeg møtte min store kjærlighet for 9 år siden valgte jeg å pakke sakene mine og flytte til bygda. Jeg er lærer, og kan finne jobb hvor som helst, og hva gjør man ikke for kjærligheten? Vi fikk etter hvert to fine unger, og jeg elsker å være sammen med dem. Jeg er lidenskapelig Vålerenga-supporter, og det skal selvfølgelig ungene mine bli også. Men de spiller på Herland. Jeg er trener for min datters lag. En gjeng glade, engasjerte og aktive ni og ti-åringer. Jeg elsker at jeg får muligheten til å følge datteren min så tett, og at vi kan dele lidenskapen for fotball. Vi stiller på kampene til sønnen min også, så sant vi kan. Men det er hennes lag som er førsteprioritet. Jeg er også stolt av at mange på laget har blitt Vålerenga-supportere. Det er viktig å misjonere.

Jeg er en ivrig tipper. Jeg føler jeg har grei peiling på fotball, både norsk og europeisk, for øvrig. Jeg lar mine spillemidler gå til Vålerenga, og det er jeg fornøyd med. Men jeg ser at mange lar dem gå til Herland, og klubben har nytt godt av det. Vi har de siste årene fått hjelp til å sette opp flombelysning, kjøpe nye draktsett og sende guttelaget på Norway Cup. Vi jobber året rundt med å samle inn penger, og det er fantastisk hyggelig å få litt drahjelp av de som tipper og spiller. Det er åpenbart at mange har klubben i hjertet sitt. Denne klubben har betydd mye for mange. Nå må jeg avslutte, for det er tv-kamp. Vålerenga skal ydmyke Lillestrøm på Åråsen. Jeg gleder meg som en unge. Det gjør ungene også.